FAMADIHANA (Likvendingsfest)

Jeg kom for musikken sin skyld, men man kan jo ikke unngå å bli grepet av alt det andre som skjer denne dagen. Akkurat nå er det høysesong for famadihana på Madagaskar. Da samles familier rundt familiegravene, tar ut de som ligger der, veier de, pakker de inn i nye tøystykker, skriver på navn og den nye vekta, drypper parfyme på de, danser med de og noen putter støvet av kroppsrestene på tennene sine. Dette gjør de av respekt for de døde, for å hedre dem og for å markere at de fremdeles er hos dem.

Han som tok meg med er gasser, men har flyttet til Nederland og har bodd der med sin nederlandske kone og to barn i seks år. Det var mange guider som ville ta meg med, men jeg kjente på meg at det var lurt å dra med noen som kunne engelsk godt og som jeg følte jeg kunne stole på. Famadihana er nemlig også kjent for å kunne utvikle seg til en fest der folk drikker seg sanseløse og begynner å sloss. Jeg hadde ikke lyst til å havne i en slik situasjon og i tillegg ha en guide som både var full og ikke kunne engelsk.

Vi dro i privatbil, med privatsjåfør som vi hadde leid for en hel dag. Stedet vi skulle til var ca tre mil utenfor Antsirabe. Veien var asfaltert helt til vi måtte svinge av og kjøre innover i landskapet. Da ble terrenget til sand og stein. Bilen var ikke en firhjulstrekker, så vi måtte stadig gå ut og hjelpe bilen over de verste hindringene. Til slutt ville ikke sjåføren kjøre lenger. Han sa han ikke hadde bensin til å kjøre helt frem. Det var snakk om fem hundre meter, men vi latet som ingenting, gav ham ekstra penger til bensin og gikk siste biten. Allerede der kom det folk for å ta i mot oss. Han som jeg dro med var nemlig et familiemedlem og mange av dem hadde ikke sett ham på over tyve år. Det var tydelig at de syntes det var stas å få besøk fra Europa.

I en grøft lå det en mann på ryggen som så død ut. "Er han syk?", spurte jeg. "Nei, han er full", fikk jeg til svar som om det var den største selvfølgelighet lenge før festen hadde begynt.

Stedet vi kom til bestod av noen få hus, men det stod en haug med firhjulstrekkere parkert, og det krydde av mennesker. Dette var visstnok en stor famadihana siden han som var lederen for det også var høyt oppe i det militære systemet på Madagaskar og broren hans var en berømt katolsk prest som reiste verden rundt og predikerte. De tok i mot oss med en gang de så oss. Tre klemmer fra hver (på gassisk vis) og lange håndtrykk pluss alle variantene av hilsningsfrasene (som jeg omsider har begynt å lære meg). Det er lett å se hvem som er rike her på Madagaskar. De som har penger liker ofte å vise det i form av hvite (rene) klær, dyre klokker eller smykker og en eksentrisk væremåte. Det var med andre ord lett å se hvem som var de ledende på denne likvendingsfesten.

Klokka var kanskje tolv da vi spasserte rundt på plassen og hilste på alle som var der. Alle, absolutt alle, kjente han jeg kom sammen med (det føltes i hvert fall sånn). Faren hans hadde nemlig tretten brødre og jeg tror alle var der. I tillegg var det en slekt som gjerne giftet seg med slektninger så min venn gikk helt i surr da han prøvde å forklare hvem som var nevøer, eller søskenbarn eller onkler og tanter.

To damer (tanter?) forbarmet seg over oss og tok oss med på en liten piknik et stykke unna alle folkene. Vi hadde der utsikt til familiegraven hvor seremonien skulle foregå. Ved siden av denne familiegraven var det en annen familiegrav som akkurat da startet sin seremoni. Endelig kom det som jeg hadde ventet på.  For første gang fikk jeg nå endelig høre live fløytespill på gassisk vis. Fløyta heter sodina, og er en slags blanding av traverso, blokkfløyte og irsk fløyte. Famadihana-seremonier starter ofte med trommeslag og sodinafløytister som spiller gassiske sanger -gjerne litt spøkefullt. Jeg tok frem videokameraet med en gang, for å fange opp lyden.

De jeg var på piknik med satt og skravlet på gassisk og jeg kunne bare forstå noen få ord som dukket opp av og til. Min venn fra Nederland kunne fortelle meg at det som nå skjedde var at de tok ut to døde kropper som hørte til et annet sted på Madagaskar. Personene hadde vært på besøk her, døde her, og nå skulle de fraktes tilbake til hjemstedet sitt. Vi snakker om en avstand på tre hundre kilometer. Og der dro de! Bærende på to døde kropper og en rekke av dansende og spillende mennesker bak, skulle de gå i kanskje fire døgn før de var fremme.

Så var det vår tur. Seremonien skulle starte. Vi begynte å gå opp til familiegraven, og jeg visste ikke helt om jeg syntes det var spennende eller skremmende. Det var trangt om plassen men vi klarte å komme oss så nærme at vi kunne se hva som foregikk. En etter en ble kroppene tatt ut av graven, lagt på taket, skiftet klede på, veid og lagt på bakken ved siden av (akkurat der jeg stod). Musikerne stod på andre siden. De spilte gitar, trommer og trekkspill. Jeg spurte om vi kunne stille oss på en plass som var nærmere musikerne. Vi gikk derfor rundt graven for å komme til den andre siden. Da ble det plutselig fraktet en diger kropp ned fra graven. Den hadde bare ligget der i tre måneder. Jeg holdt meg fast i et tre for ikke å komme i veien. Holdt pusten gjorde jeg helt sikkert også.

I starten klarte jeg ikke ta hverken bilder eller video, men etterhvert, da jeg skjønte at for gasserne var dette en fest som de var stolte av og gjerne ville vise til oss wasa (hvite), slappet jeg mer og mer av med kameraet.

Da det var en gasser som ymtet til bråk, bestemte vi oss for å dra. På vei til bilen, spurte de to tantene meg om hvordan dagen hadde vært, og hva jeg syntes om famadihana. Jeg svarte "hafahafa keli" (litt rart), mens jeg smilte lurt. Da lo de heldigvis godt og lenge.