Fargerik Ferie

Madagaskar har vist seg fra mange sider i løpet av fire uker. Siden familien min har bodd her i seks år, og fortalt masse, var det ingenting som kom som en overraskelse. Jeg gjør meg likevel mange nye tanker, siden jeg har sett landet med egne øyne. Jeg tenker på politikk, demokrati, korrupsjon, Frankrike, fattige, rike, svarte, hvite, og jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg velger å forholde meg nøytral, men kan si så mye som at jeg synes mye er urettferdig. Det å være hvit (vaza) på Madagaskar blir sett på som noe ekstraordinært. Jeg blir behandlet med stor respekt hvor enn jeg kommer. Dette er jo i og for seg positivt, men jeg synes det er urettferdig. Hvorfor fortjener jeg heder og ære bare fordi jeg er hvit og bor i et rikt land. Jeg er jo ikke bedre enn noen andre fordé.

 Jeg skrev tidligere at gassere er smilende mennesker. De er åpne og lette å komme i kontakt med (til forskjell fra oss europeere kanskje). Samtidig er folka på Madagaskar akkurat som oss andre. Her finnes hat. Her finnes kjærlighet, sjalusi, begjær, sinne, kriminalitet, aggresjon, glede, latter, sorg osv. Jeg har fått se alt dette i løpet av fire uker, og kan nok en gang konkludere med at jeg ikke liker å kategorisere folkeslag. Det at jeg har reist alene, har vel også vært med på å gjøre at jeg har kommet tett på folk. Noen ganger er det vanskelig også. Særlig når andre havner i kjipe situasjoner på grunn av meg. Gassere vil ikke skade hvite, men de kan gjerne lage trøbbel for gassere som jeg er sammen med. Heldigvis har alt gått bra, og detaljene får jeg heller ta muntlig når jeg kommer hjem.

Jeg er forresten hjemme nå. Eller, jeg sitter på Gardermoen og venter på flyet til Harstad. Vi har det komfortabelt i dette landet her, og jeg innrømmer gjerne at det er deilig å være tilbake. Som alle andre turer jeg har vært på, vil nok også denne turen ta en tid å fordøye. Det skjedde så mye den siste uken, at jeg fikk aldri surret meg til å skrive historier til dere. Beklager! Jeg dro på en fire dagers tur til Morondava med Dina (musikkvennen min) for å få se de berømte baobabtrærne, lære gassiske sanger, få litt varme og for å se havet. Det var nydelig!

Har ellers vært frisk hele turen. Har spist de rareste ting, på de rareste plasser, men har ikke hatt tegn til vondt i magen. På vei tilbake fra Morondava, stoppet vi og spiste på en liten, skitten kafé med masse fluer og sånn. Jeg syntes det var på kanten av hva jeg kunne godta, men sa ingenting. En time etterpå skvatt jeg av at Dina brakk seg i bilen. Han måtte rulle ned vinduet og spy. Oj, har du vondt i magen på grunn av maten på kaféen, spurte jeg. Ye, ratsy be (Ja, skikkelig dårlig), svarte han. Jeg lente meg tilbake i forsetet, klappet meg på magen og smilte. Og så lo vi begge to over at han ble syk og ikke jeg, mens vi sang videre på den gassiske sangen han holdt på å lære meg.

Jeg kjøpte med meg to bokser med sånn ansiktsmaske som disse damene har på seg. Tenkte det ville vært kult å sette seg på fortauet i Harstad, med ansisktsmaska på, og solgt fisk for eksempel. Eller hva om jeg rigger meg til langs hovedveien til Evenes og vifter med to levende kaniner fordi jeg trenger penger? Neste gang jeg drar på sykkeltur, dreper jeg en fire fem høner på veien og hekter de på sykkelen. Jeg kan fortsette i det uendelige, men dere skal slippe.

Jeg fikk ikke sett den berømte apen, og heller ingen kameleon, men vi kræsjet med en okse på vei til Morondava og det krøp et par slanger over veien på vei til Antananarivo. I tillegg var det visstnok krokodiller i den elva jeg vasset i da jeg var på båttur. Det syntes jeg var så ubehagelig, at jeg latet som om det var noe annet de sa. Men denne havskilpadden var søt.

Taxiene i Tana ser stort sett sånn her ut, mens taxiene i Antsirabe heter pousse-pousse og lager omtrent ikke lyd. Det kryr av de, og jeg spurte språklæreren min (Jacky) om han visste hvor mange det fantes der. Da lo han bare, og sa at vi nordmenn er så opptatt av tall. Han hadde ikke anelse. Jeg leste i Lonely Planet at det var ca tre tusen og en torsdag morgen var plutselig alle samlet for å gå i en parade mot søppelkasting rett utenfor leiligheten min.

Turen er over. Julestjernetrærne blomstrer fortsatt i hagen på Antsirabe, og jeg tror jenta under treet gjør likeså. Har fått tak i masse gassisk musikk som jeg skal høre på ut over høsten, og mange sodinafløyter som jeg skal fortsette å øve på. Så får vi se. Kanskje det blir mindre enn tretti år til neste gang jeg drar til Madagaskar? Gøy at så mange fulgte med på bloggen! Takk for meg!

Sodina og musikkprat...

Nå har jeg endelig funnet en som kan lære meg å spille sodina. Første undervisningstime var i går, men det hjalp lite når jeg ikke en gang klarte å få lyd (!) Jeg prøvde meg på å blåse som jeg pleier, men da bare ristet han på hodet. Hadde jeg enda kunnet få spille på den fløyta i midten, som er som en vanlig tverrfløyte, men det er ikke en ekte sodina. En ekte sodina består bare av et rør med hull i begge ender og syv små hull til fingrene. Sånn ser det ut når noen som kan det, spiller på den.

 I vinter sendte jeg en mail til Anders Rønningen. Jeg kjente ham ikke, men jeg visste at han holdt på med en doktorgrad om musikken på Madagaskar. Jeg spurte, kort fortalt, om det var noe jeg kunne brukes til på Madagaskar, og da fikk jeg, kort fortalt, et positivt svar tilbake. For å gjøre en lang historie kort, så bestemte jeg meg for å bruke sommerferien min til å snuse litt på musikklivet her på Madagaskar (spesielt Antsirabe), og se om det var interessant. Anders satte meg også i kontakt med denne karen (se bilde under) som heter Dina, som har bodd over fire år i England, og som kjenner musikerne i området her.

Jeg møtte ham først på mandag, men det har vært gull verdt. Vi har allerede holdt en liten huskonsert hjemme der han bor. Jeg måtte spille noen klassiske hits og sammen spilte vi The Girl From Ipanema med Dina på keyboard. Familien hans holdt også en liten konsert for meg. Han har seks søsken, og sammen har de dannet et eget kor som heter groupe Celeste. Kraftige stemmer, heftige rytmer og en sangglede som fikk meg til å le høyt! Moren og onkelen kom litt senere på kvelden, og da måtte vi spille The Girl From Ipanema en gang til!

Men jeg kom ikke til Madagaskar for å spille Girl From Ipanema. Jeg kom for å få vite hvordan den gassiske musikken høres ut. I går lærte jeg meg to gassiske melodier som er typisk for sodinafløyten. De sa det var melodier som alle barna her nede kunne, og som de kunne synge mens de lekte. Det var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Spesielt siden de teller opp på fire, og tramper takten på fire, mens hele sangen går i tre (!) Men dette visste jeg vel egentlig fra før - at vi nordmenn har noe å lære når det kommer til afrikanske rytmer. Legg bare merke til tromma i bakgrunnen på bildet under.

I dette huset var jeg invitert på middag en kveld i forrige uke. Jeg fikk også her en spontan huskonsert. En etter en dukket det opp folk (fra nabolaget) som enten ville spille gitar, trommer, synge eller danse. Det virker som om absolutt alle har et nært forhold til musikk her nede. Det som også er fascinerende, er at de har så mange tradisjonelle sanger som alle kan, og som til og med blir sunget på karaokebarer ut i de sene nattetimer. Amerikanse pop-låter og gassisk folkemusikk om hverandre - som et kontrasterende kontrapunkt. I formiddag måtte jeg faktisk forlate restauranten fordi de spilte Laleh på full guffe ute, og gassisk lovsang inne (og jeg satt ved utgangsdøra).

Tilbake til sodinafløyten. Det var altså i går jeg fikk prøve en sodina for første gang. Etter å ha spilt tverrfløyte i fem og tyve år, var det kjipt å innse at jeg ikke fikk lyd en gang. Jeg sa fortvilet til Dina (som var med som gitarist og tolk) at jeg ønsket å få tak i en sodina før helgen, sånn at jeg kunne begynne å øve. Dina spurte spillerlæreren min om det var mulig å kjøpe en av ham, og det var det, men prisen klarte han aldri å bestemme seg for. Siden jeg er vasa (hvit), og fryktelig rik på Madagaskar, slet han vel med å finne en fornuftig vasa-pris.

Nå kommer det store høydepunktet (for meg, og i hvert fall for spillelæreren min). Før jeg dro til Madagaskar ringte jeg nemlig til Pan Musikk i Trondheim (ved Tore Aune) og spurte om han ville sponse meg med noen fløyter som jeg kunne ta med til Madagaskar. Han svarte ja på flekken, og sendte  tre fløyter i posten til Harstad. I dag fikk jeg den gledelige opplevelsen av å overrekke en flunkende ny Trevor James- fløyte til spillelæreren min. Han prøvde min i går, og fikk en irriterende fin låt i den (men hva annet er vel å forvente, når han klarer å spille fint på et messingrør). Da Dina fortalte ham at jeg ville gi ham en fløyte, trodde han at han spøkte. Da han skjønte at det var alvor, svarte han at han ville lage sodinafløyter i alle tonearter til meg! Haha! Dina kunne fortelle meg i bilen på vei hjem at denne mannen var veldig fattig, og så vidt hadde råd til mat til familien. Han tjener kanskje en dollar om dagen på å snekre og lage tegnesereier (Ja, han er også ekstremt flink til å tegne!) og bor langt ute på landet, der det ikke går an å komme frem med en firhjulstrekker en gang.

Det var en venn av meg som sa en gang at de som jobber for Extreme Makeover i USA (der de gir et nytt hjem til noen som trenger det), må ha verdens beste jobb. I dag følte jeg at det var meg. Takk igjen til Tore Aune i Trondheim for din giverglede!

FAMADIHANA (Likvendingsfest)

Jeg kom for musikken sin skyld, men man kan jo ikke unngå å bli grepet av alt det andre som skjer denne dagen. Akkurat nå er det høysesong for famadihana på Madagaskar. Da samles familier rundt familiegravene, tar ut de som ligger der, veier de, pakker de inn i nye tøystykker, skriver på navn og den nye vekta, drypper parfyme på de, danser med de og noen putter støvet av kroppsrestene på tennene sine. Dette gjør de av respekt for de døde, for å hedre dem og for å markere at de fremdeles er hos dem.

Han som tok meg med er gasser, men har flyttet til Nederland og har bodd der med sin nederlandske kone og to barn i seks år. Det var mange guider som ville ta meg med, men jeg kjente på meg at det var lurt å dra med noen som kunne engelsk godt og som jeg følte jeg kunne stole på. Famadihana er nemlig også kjent for å kunne utvikle seg til en fest der folk drikker seg sanseløse og begynner å sloss. Jeg hadde ikke lyst til å havne i en slik situasjon og i tillegg ha en guide som både var full og ikke kunne engelsk.

Vi dro i privatbil, med privatsjåfør som vi hadde leid for en hel dag. Stedet vi skulle til var ca tre mil utenfor Antsirabe. Veien var asfaltert helt til vi måtte svinge av og kjøre innover i landskapet. Da ble terrenget til sand og stein. Bilen var ikke en firhjulstrekker, så vi måtte stadig gå ut og hjelpe bilen over de verste hindringene. Til slutt ville ikke sjåføren kjøre lenger. Han sa han ikke hadde bensin til å kjøre helt frem. Det var snakk om fem hundre meter, men vi latet som ingenting, gav ham ekstra penger til bensin og gikk siste biten. Allerede der kom det folk for å ta i mot oss. Han som jeg dro med var nemlig et familiemedlem og mange av dem hadde ikke sett ham på over tyve år. Det var tydelig at de syntes det var stas å få besøk fra Europa.

I en grøft lå det en mann på ryggen som så død ut. "Er han syk?", spurte jeg. "Nei, han er full", fikk jeg til svar som om det var den største selvfølgelighet lenge før festen hadde begynt.

Stedet vi kom til bestod av noen få hus, men det stod en haug med firhjulstrekkere parkert, og det krydde av mennesker. Dette var visstnok en stor famadihana siden han som var lederen for det også var høyt oppe i det militære systemet på Madagaskar og broren hans var en berømt katolsk prest som reiste verden rundt og predikerte. De tok i mot oss med en gang de så oss. Tre klemmer fra hver (på gassisk vis) og lange håndtrykk pluss alle variantene av hilsningsfrasene (som jeg omsider har begynt å lære meg). Det er lett å se hvem som er rike her på Madagaskar. De som har penger liker ofte å vise det i form av hvite (rene) klær, dyre klokker eller smykker og en eksentrisk væremåte. Det var med andre ord lett å se hvem som var de ledende på denne likvendingsfesten.

Klokka var kanskje tolv da vi spasserte rundt på plassen og hilste på alle som var der. Alle, absolutt alle, kjente han jeg kom sammen med (det føltes i hvert fall sånn). Faren hans hadde nemlig tretten brødre og jeg tror alle var der. I tillegg var det en slekt som gjerne giftet seg med slektninger så min venn gikk helt i surr da han prøvde å forklare hvem som var nevøer, eller søskenbarn eller onkler og tanter.

To damer (tanter?) forbarmet seg over oss og tok oss med på en liten piknik et stykke unna alle folkene. Vi hadde der utsikt til familiegraven hvor seremonien skulle foregå. Ved siden av denne familiegraven var det en annen familiegrav som akkurat da startet sin seremoni. Endelig kom det som jeg hadde ventet på.  For første gang fikk jeg nå endelig høre live fløytespill på gassisk vis. Fløyta heter sodina, og er en slags blanding av traverso, blokkfløyte og irsk fløyte. Famadihana-seremonier starter ofte med trommeslag og sodinafløytister som spiller gassiske sanger -gjerne litt spøkefullt. Jeg tok frem videokameraet med en gang, for å fange opp lyden.

De jeg var på piknik med satt og skravlet på gassisk og jeg kunne bare forstå noen få ord som dukket opp av og til. Min venn fra Nederland kunne fortelle meg at det som nå skjedde var at de tok ut to døde kropper som hørte til et annet sted på Madagaskar. Personene hadde vært på besøk her, døde her, og nå skulle de fraktes tilbake til hjemstedet sitt. Vi snakker om en avstand på tre hundre kilometer. Og der dro de! Bærende på to døde kropper og en rekke av dansende og spillende mennesker bak, skulle de gå i kanskje fire døgn før de var fremme.

Så var det vår tur. Seremonien skulle starte. Vi begynte å gå opp til familiegraven, og jeg visste ikke helt om jeg syntes det var spennende eller skremmende. Det var trangt om plassen men vi klarte å komme oss så nærme at vi kunne se hva som foregikk. En etter en ble kroppene tatt ut av graven, lagt på taket, skiftet klede på, veid og lagt på bakken ved siden av (akkurat der jeg stod). Musikerne stod på andre siden. De spilte gitar, trommer og trekkspill. Jeg spurte om vi kunne stille oss på en plass som var nærmere musikerne. Vi gikk derfor rundt graven for å komme til den andre siden. Da ble det plutselig fraktet en diger kropp ned fra graven. Den hadde bare ligget der i tre måneder. Jeg holdt meg fast i et tre for ikke å komme i veien. Holdt pusten gjorde jeg helt sikkert også.

I starten klarte jeg ikke ta hverken bilder eller video, men etterhvert, da jeg skjønte at for gasserne var dette en fest som de var stolte av og gjerne ville vise til oss wasa (hvite), slappet jeg mer og mer av med kameraet.

Da det var en gasser som ymtet til bråk, bestemte vi oss for å dra. På vei til bilen, spurte de to tantene meg om hvordan dagen hadde vært, og hva jeg syntes om famadihana. Jeg svarte "hafahafa keli" (litt rart), mens jeg smilte lurt. Da lo de heldigvis godt og lenge.

Du vet du er på Madagaskar når servitøren tegner en lemur i reisedagboka di mens du er på do.

Apekatter har alltid vært det jeg har assosiert Madagaskar med. Det-er-der-de-har-en-sånn-apekatt-som-bare-fins-der. Hver gang jeg har sett en dokumentar på TV fra Madagaskar, har det handlet om enten dyr eller natur og klima, eller helst begge deler. Mitt ønske for denne turen var å bli kjent med menneskene som bor her. Hvordan er de, hvordan lever de, hvordan jobber de, hvilken humor har de, hva er de opptatt av osv. Etter to uker på Antsirabe, har jeg opplevd det jeg håpet jeg skulle oppleve. (Nei, det var ikke å se den berømte apekatten). Folk på Madagaskar er smilende mennesker. I tillegg er de varme, åpne, inkluderende, ydmyke og vanvittig sjarmerende. Egentlig liker jeg ikke å kategorisere folkeslag, men jeg tillater meg det i dette lille avsnittet fordi det er så påfallende. Her kommer et lite knippe av opplevelser jeg har hatt den siste uken.

Tur til to innsjøer utenfor Antisrabe på en gammel moped. (Jeg satt bakpå, og det var ikke veldig komfortabelt)

Spilte bordtennis med Tsanta (som jobber i resepsjonen) da hele bordtennisbordet raste sammen, og jeg har fortsatt blått kne.

Utheim. Dina (til venstre) og Katy jobber fra morgen til kveld seks dager i uken. Den syvende dagen går de i kirken og til en annen jobb på kvelden. Dina tegnet lemuren til meg.

Jacky. Læreren min. Han er gasser, men snakker flytende norsk, engelsk og fransk. Dette bildet er tatt da vi tok Taxi-B til Tombontsoa for se hvordan livet er på landsbygda og for å treffe familien hans.

Her lages det murstein

og her spiste vi lunsj (ris med tilbehør).

Her underviser Jacky (ja, han er også flink til å tegne)

og her kan du få kjøpt deg en grill eller en parafinlampe.

Et steinkast unna der jeg bor.

Og sånn ser Antsirabe ut på avstand.

I dag var jeg med en gasser (som har flyttet til Nederland) på Famadihana. Dersom du er nysgjerrig på hva det er, kan du søke det opp på youtube. Det var en så heftig opplevelse at jeg må sove på det før jeg kan skrive om det. God natt så lenge.

Blokkfløyte-Band Camp

Han sa det var 70 barn som spilte blokkfløyte, og han spurte om jeg ville jobbe med dem. Jeg tenkte at det kan ikke stemme. Jeg tror det ikke før jeg får se det. Vel. Dere kan se selv.

Neste lørdag skal jeg ha et lite seminar for noen av de eldste som har lyst til å lære seg å spille tverrfløyte. De har nemlig tre tverrfløyter liggende til disposisjon på stedet, men de har ingen som kan undervise dem i det. Jeg skal gi dem en hurtig innføring om en uke. Disse barna kommer sammen hver lørdag ettermiddag for å lære å spille. I starten lærer alle blokkfløyte etter sol fége-metoden. Noen faller fra, men mange blir. De eldste har hatt muligheten til å lære gitar og fiolin. I dag var de veldig glade for å få en gjestefløytelærer, og de sa navnet mitt i kor og klappet i hendene. Deretter sang de en fransk sang så fint at jeg måtte reise meg og ta bilder for å skjule hvor rørt jeg ble.

Tonga Soa eto Antsirabe!

Det fins ikke mange veiskilt på Madagaskar, men før man kommer til små tettsteder står det ofte Tonga Soa, som betyr Velkommen. Og det var da jeg så skiltet med Tonga Soa eto Antsirabe, at jeg skjønte alvoret. Det var da jeg kjente en klump i halsen, hjertebank og noen tårer som plutselig kom trillende. Antsirabe er byen jeg er født i, har bodd to år i, men som jeg ikke husker noen ting fra. Det er et navn som står i passet mitt og som jeg ikke har noe forhold til annet enn at jeg har sett bilder og smakt noe av maten. Nå er jeg her.

Men det var gledestårer som kom. Turen til Antsirabe var noe av det mest inntrykksfulle (hvis jeg kan kalle det det) jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg kjørte privatbil og hadde privatsjåfør. Det ble mye fliring og innføring i en ny kultur. Hele tiden var det ting som skjedde, og det var derfor ikke ett kjedelig øyeblikk. Sånn som at sjåføren ikke hadde en vanlig bensintank. Han måtte fylle med jevne mellomrom fra kanner, og ikke skjønte jeg hvordan han løste problemet, men så er jeg ikke gutt heller. Eller da vi stoppet fordi sjåføren ville at jeg skulle smake på de beste pølsene på Madagaskar. Da snuset en villhund opp i veska mi, og kuene gikk forbi så nærme at jeg kunne ha gitt de en klem. Og ja, pølsene var gode. Eller da vi kjørte på en høne. Da stoppet han bilen, og jeg trodde han skulle beklage seg for familen som eide høna, men han stoppet for å fylle luft i forhjulet. Og ja, høna døde. Eller da vi stoppet (for fjerde gang) for å fylle bensin i en av kannene. Da kom det en liten jente til vinduet mitt og ville selge meg mandariner. Hun var så smilende og høflig at det var umulig å si nei. Og ja, mandarinene var gode. Og da vi ble stoppet av politiet, og jeg trodde de skulle kjefte på sjåføren fordi bilen ikke var i kjørbar stand. De stoppet oss fordi de kjente sjåføren og ville slå av en prat. Og nei, politiet på Madagaskar er ikke som andre politimenn.

                                         

                                         


I dag begynte språkkurset. Jeg er den eneste i klassen og har derfor min egen lærer. Språkkurset er fra 08-10 om morgenen og 14-16 på ettermiddagen. Dere får høre mer om opplegget og planene mine for oppholdet senere. Inntil da får dere ha det så bra. Jeg har det i hvert fall bra.

                                           Antsirabe. Gata der jeg bor.

                                           Huset jeg bor i.
                                       

Fra Harstad til Antananarivo på 35 timer.

Dro fra Harstad onsdag natt kl 05. Var innom Oslo, London og Johannesburg. Etter 33 timer, hvorav sikkert halvparten var i drømmeland, våknet jeg til dette synet. Her er beviset på at jeg nå befinner meg på Madagaskar. Verdens fjerde største øy, med minst 18 millioner innbyggere (i følge taxisjåføren) hvorav ca 3 millioner bor i hovedstaden Antananarivo (TANA) der jeg befinner meg nå -sammenkrøket i hotellromsengen etter et langt og deilig bad. Landet er blant de fattigste i verden, og som det står skrevet i skriften (som i dette tilfellet er Lonely Planet) og dersom jeg forstår den rett, så er landet fattigere enn både Afghanistan og Kongo.

Tiggere overfalt meg allerede på flyplassen, og ville kjøre meg i private taxier og skaffe penger til både seg selv og sine små barn som de holdt i armene. Heldigvis hadde jeg lest meg til at dette kom til å skje, så jeg prøvde så godt jeg kunne å ignorere dem og finne frem til de vanlige taxiene. Taxisjåføren min var god i engelsk, så det ble en hyggelig tur. Det var folk og biler over alt. Fattige og rike side om side. Villhunder og kafeer. Klesvask og hobbymekanikere. Det nærmeste jeg klarte å sammenlikne det med, av steder jeg har vært, var Kabul. Taxisjåføren sa han gjerne kunne kjøre meg til Antsirabe i morgen (tre timers tur), men jeg har ikke bestemt meg enda. Bilen hadde ikke sikkerhetsbelter, og motoren stoppet hver gang bilen stoppet. I tillegg var han rød i øynene og luktet alkohol.

Planen er altså å dra til fødebyen min, Antsirabe i morgen. Det er en by med ca 200 000 innbyggere som ligger på 1500 meters høyde. Der har jeg en leilighet som venter på meg, og et 2 ukers språkkurs i gassisk som begynner på mandag. Er jeg heldig, treffer jeg også på noen som husker meg fra da jeg bodde der som barn og krøp rundt på gresset blant julestjerne-trær og skilpadder.

Mens dette ble skrevet, har strømmen gått på hele hotellet fire ganger. Jeg tror derfor jeg tar meg en tur ut. Snakkes!