Madagaskar har vist seg fra mange sider i løpet av fire uker. Siden familien min har bodd her i seks år, og fortalt masse, var det ingenting som kom som en overraskelse. Jeg gjør meg likevel mange nye tanker, siden jeg har sett landet med egne øyne. Jeg tenker på politikk, demokrati, korrupsjon, Frankrike, fattige, rike, svarte, hvite, og jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg velger å forholde meg nøytral, men kan si så mye som at jeg synes mye er urettferdig. Det å være hvit (vaza) på Madagaskar blir sett på som noe ekstraordinært. Jeg blir behandlet med stor respekt hvor enn jeg kommer. Dette er jo i og for seg positivt, men jeg synes det er urettferdig. Hvorfor fortjener jeg heder og ære bare fordi jeg er hvit og bor i et rikt land. Jeg er jo ikke bedre enn noen andre fordé.
Jeg skrev tidligere at gassere er smilende mennesker. De er åpne og lette å komme i kontakt med (til forskjell fra oss europeere kanskje). Samtidig er folka på Madagaskar akkurat som oss andre. Her finnes hat. Her finnes kjærlighet, sjalusi, begjær, sinne, kriminalitet, aggresjon, glede, latter, sorg osv. Jeg har fått se alt dette i løpet av fire uker, og kan nok en gang konkludere med at jeg ikke liker å kategorisere folkeslag. Det at jeg har reist alene, har vel også vært med på å gjøre at jeg har kommet tett på folk. Noen ganger er det vanskelig også. Særlig når andre havner i kjipe situasjoner på grunn av meg. Gassere vil ikke skade hvite, men de kan gjerne lage trøbbel for gassere som jeg er sammen med. Heldigvis har alt gått bra, og detaljene får jeg heller ta muntlig når jeg kommer hjem.
Jeg er forresten hjemme nå. Eller, jeg sitter på Gardermoen og venter på flyet til Harstad. Vi har det komfortabelt i dette landet her, og jeg innrømmer gjerne at det er deilig å være tilbake. Som alle andre turer jeg har vært på, vil nok også denne turen ta en tid å fordøye. Det skjedde så mye den siste uken, at jeg fikk aldri surret meg til å skrive historier til dere. Beklager! Jeg dro på en fire dagers tur til Morondava med Dina (musikkvennen min) for å få se de berømte baobabtrærne, lære gassiske sanger, få litt varme og for å se havet. Det var nydelig!
Har ellers vært frisk hele turen. Har spist de rareste ting, på de rareste plasser, men har ikke hatt tegn til vondt i magen. På vei tilbake fra Morondava, stoppet vi og spiste på en liten, skitten kafé med masse fluer og sånn. Jeg syntes det var på kanten av hva jeg kunne godta, men sa ingenting. En time etterpå skvatt jeg av at Dina brakk seg i bilen. Han måtte rulle ned vinduet og spy. Oj, har du vondt i magen på grunn av maten på kaféen, spurte jeg. Ye, ratsy be (Ja, skikkelig dårlig), svarte han. Jeg lente meg tilbake i forsetet, klappet meg på magen og smilte. Og så lo vi begge to over at han ble syk og ikke jeg, mens vi sang videre på den gassiske sangen han holdt på å lære meg.
Jeg kjøpte med meg to bokser med sånn ansiktsmaske som disse damene har på seg. Tenkte det ville vært kult å sette seg på fortauet i Harstad, med ansisktsmaska på, og solgt fisk for eksempel. Eller hva om jeg rigger meg til langs hovedveien til Evenes og vifter med to levende kaniner fordi jeg trenger penger? Neste gang jeg drar på sykkeltur, dreper jeg en fire fem høner på veien og hekter de på sykkelen. Jeg kan fortsette i det uendelige, men dere skal slippe.
Jeg fikk ikke sett den berømte apen, og heller ingen kameleon, men vi kræsjet med en okse på vei til Morondava og det krøp et par slanger over veien på vei til Antananarivo. I tillegg var det visstnok krokodiller i den elva jeg vasset i da jeg var på båttur. Det syntes jeg var så ubehagelig, at jeg latet som om det var noe annet de sa. Men denne havskilpadden var søt.
Taxiene i Tana ser stort sett sånn her ut, mens taxiene i Antsirabe heter pousse-pousse og lager omtrent ikke lyd. Det kryr av de, og jeg spurte språklæreren min (Jacky) om han visste hvor mange det fantes der. Da lo han bare, og sa at vi nordmenn er så opptatt av tall. Han hadde ikke anelse. Jeg leste i Lonely Planet at det var ca tre tusen og en torsdag morgen var plutselig alle samlet for å gå i en parade mot søppelkasting rett utenfor leiligheten min.
Turen er over. Julestjernetrærne blomstrer fortsatt i hagen på Antsirabe, og jeg tror jenta under treet gjør likeså. Har fått tak i masse gassisk musikk som jeg skal høre på ut over høsten, og mange sodinafløyter som jeg skal fortsette å øve på. Så får vi se. Kanskje det blir mindre enn tretti år til neste gang jeg drar til Madagaskar? Gøy at så mange fulgte med på bloggen! Takk for meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar