Nå har jeg endelig funnet en som kan lære meg å spille sodina. Første undervisningstime var i går, men det hjalp lite når jeg ikke en gang klarte å få lyd (!) Jeg prøvde meg på å blåse som jeg pleier, men da bare ristet han på hodet. Hadde jeg enda kunnet få spille på den fløyta i midten, som er som en vanlig tverrfløyte, men det er ikke en ekte sodina. En ekte sodina består bare av et rør med hull i begge ender og syv små hull til fingrene. Sånn ser det ut når noen som kan det, spiller på den.
I vinter sendte jeg en mail til Anders Rønningen. Jeg kjente ham ikke, men jeg visste at han holdt på med en doktorgrad om musikken på Madagaskar. Jeg spurte, kort fortalt, om det var noe jeg kunne brukes til på Madagaskar, og da fikk jeg, kort fortalt, et positivt svar tilbake. For å gjøre en lang historie kort, så bestemte jeg meg for å bruke sommerferien min til å snuse litt på musikklivet her på Madagaskar (spesielt Antsirabe), og se om det var interessant. Anders satte meg også i kontakt med denne karen (se bilde under) som heter Dina, som har bodd over fire år i England, og som kjenner musikerne i området her.
Jeg møtte ham først på mandag, men det har vært gull verdt. Vi har allerede holdt en liten huskonsert hjemme der han bor. Jeg måtte spille noen klassiske hits og sammen spilte vi The Girl From Ipanema med Dina på keyboard. Familien hans holdt også en liten konsert for meg. Han har seks søsken, og sammen har de dannet et eget kor som heter groupe Celeste. Kraftige stemmer, heftige rytmer og en sangglede som fikk meg til å le høyt! Moren og onkelen kom litt senere på kvelden, og da måtte vi spille The Girl From Ipanema en gang til!
Men jeg kom ikke til Madagaskar for å spille Girl From Ipanema. Jeg kom for å få vite hvordan den gassiske musikken høres ut. I går lærte jeg meg to gassiske melodier som er typisk for sodinafløyten. De sa det var melodier som alle barna her nede kunne, og som de kunne synge mens de lekte. Det var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Spesielt siden de teller opp på fire, og tramper takten på fire, mens hele sangen går i tre (!) Men dette visste jeg vel egentlig fra før - at vi nordmenn har noe å lære når det kommer til afrikanske rytmer. Legg bare merke til tromma i bakgrunnen på bildet under.
I dette huset var jeg invitert på middag en kveld i forrige uke. Jeg fikk også her en spontan huskonsert. En etter en dukket det opp folk (fra nabolaget) som enten ville spille gitar, trommer, synge eller danse. Det virker som om absolutt alle har et nært forhold til musikk her nede. Det som også er fascinerende, er at de har så mange tradisjonelle sanger som alle kan, og som til og med blir sunget på karaokebarer ut i de sene nattetimer. Amerikanse pop-låter og gassisk folkemusikk om hverandre - som et kontrasterende kontrapunkt. I formiddag måtte jeg faktisk forlate restauranten fordi de spilte Laleh på full guffe ute, og gassisk lovsang inne (og jeg satt ved utgangsdøra).
Tilbake til sodinafløyten. Det var altså i går jeg fikk prøve en sodina for første gang. Etter å ha spilt tverrfløyte i fem og tyve år, var det kjipt å innse at jeg ikke fikk lyd en gang. Jeg sa fortvilet til Dina (som var med som gitarist og tolk) at jeg ønsket å få tak i en sodina før helgen, sånn at jeg kunne begynne å øve. Dina spurte spillerlæreren min om det var mulig å kjøpe en av ham, og det var det, men prisen klarte han aldri å bestemme seg for. Siden jeg er vasa (hvit), og fryktelig rik på Madagaskar, slet han vel med å finne en fornuftig vasa-pris.
Nå kommer det store høydepunktet (for meg, og i hvert fall for spillelæreren min). Før jeg dro til Madagaskar ringte jeg nemlig til Pan Musikk i Trondheim (ved Tore Aune) og spurte om han ville sponse meg med noen fløyter som jeg kunne ta med til Madagaskar. Han svarte ja på flekken, og sendte tre fløyter i posten til Harstad. I dag fikk jeg den gledelige opplevelsen av å overrekke en flunkende ny Trevor James- fløyte til spillelæreren min. Han prøvde min i går, og fikk en irriterende fin låt i den (men hva annet er vel å forvente, når han klarer å spille fint på et messingrør). Da Dina fortalte ham at jeg ville gi ham en fløyte, trodde han at han spøkte. Da han skjønte at det var alvor, svarte han at han ville lage sodinafløyter i alle tonearter til meg! Haha! Dina kunne fortelle meg i bilen på vei hjem at denne mannen var veldig fattig, og så vidt hadde råd til mat til familien. Han tjener kanskje en dollar om dagen på å snekre og lage tegnesereier (Ja, han er også ekstremt flink til å tegne!) og bor langt ute på landet, der det ikke går an å komme frem med en firhjulstrekker en gang.
Det var en venn av meg som sa en gang at de som jobber for Extreme Makeover i USA (der de gir et nytt hjem til noen som trenger det), må ha verdens beste jobb. I dag følte jeg at det var meg. Takk igjen til Tore Aune i Trondheim for din giverglede!
Herlig!
SvarSlett